Notice: Function _load_textdomain_just_in_time was called incorrectly. Translation loading for the woocommerce domain was triggered too early. This is usually an indicator for some code in the plugin or theme running too early. Translations should be loaded at the init action or later. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 6.7.0.) in /home/stjermqf/skrivdenboka-no.stjerneforlaget.no/wp-includes/functions.php on line 6114

Notice: Function _load_textdomain_just_in_time was called incorrectly. Translation loading for the health-check domain was triggered too early. This is usually an indicator for some code in the plugin or theme running too early. Translations should be loaded at the init action or later. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 6.7.0.) in /home/stjermqf/skrivdenboka-no.stjerneforlaget.no/wp-includes/functions.php on line 6114

Notice: Function _load_textdomain_just_in_time was called incorrectly. Translation loading for the wp-gdpr-compliance domain was triggered too early. This is usually an indicator for some code in the plugin or theme running too early. Translations should be loaded at the init action or later. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 6.7.0.) in /home/stjermqf/skrivdenboka-no.stjerneforlaget.no/wp-includes/functions.php on line 6114
Bølgesang som dikt og novelle • SKRIV DEN BOKA
mai 102020
Illustrasjon av bølgen som slår mot land

Foto: Tim Marshall på Unsplash

Bølgesang skrevet av Siw C. Christiansen/Harriet Müller-Tyl fremført av Broadway Babes

Bølgesang 

Jeg er bølgen som lengtet til land 
Jeg er bølgen som søkte en strand
Her ligger jeg full av skjell og full av tang
Jeg er bølgen som lengtet til land 

Jeg er bølgen som slo mot en strand 
Jeg er bølgen som druknet i sand
Her ligger jeg og ingen ser at jeg er vann
Jeg er bølgen som slo mot en strand

Kom regn kom storm – Skyll meg ut i sjøen
La meg bølge utover igjen
Ikke la meg dø – her, for hvis jeg skal dø               
Da vil jeg dø         
i åpen sjø

Jeg er bølgen som må reddes fra land
Jeg er bølgen som må renses for sand
Her ligger jeg full av sol og stille sang  
Jeg er bølgen som må reddes fra land   

Kom regn kom storm – Skyll meg ut i sjøen
La meg bølge utover igjen
Ikke la meg dø – her, for hvis jeg skal dø               
Da vil jeg dø         
i åpen sjø

Da vil jeg dø                
i åpen sjø

Jeg var bølgen som lengtet til land

Ad undas   

(Bølgesang i novelleform)

Det var orkan i kastene da jeg bestemte meg. Jeg lå midt ute på havet, drev rundt i frådende skum. Følte meg sjøsyk. Var lei av å flyte med dag etter dag. Lei av å bli kastet over spisse steiner og delt i to av tilfeldige båter. Jeg hadde vasket for mange skjær. Båret nok søppel. Jeg lengtet vekk, inn til det faste, det som alltid står der i horisonten. 

Da stormen gikk over i stiv kuling, var jeg endelig på vei mot kysten. Etter hvert fikk jeg følge av en annen som også ville være med helt inn. Alt er lettere når man er to. Ikke alt er bedre. Men akkurat da var det bedre. 

To dønninger rullet mot land. Vi kastet oss inn og fosset helt fram til en diger sanddyne øverst på stranda. Der sank vi ned for å hvile. En klase med blæretang hadde også revet seg løs og lå ved siden av en stor krabbe. De virket litt stive begge to. Svarte ikke en gang da jeg hilste på dem. Jeg burde ha skjønt det allerede da. Vi burde ha skjønt det. Men gleden overskygget faresignalene. Endelig skulle vi slippe det evige arbeidet med å skure svabergene blanke. Aldri mer skulle vi rammes like hardt av kuling og storm. Fra og med da skulle vi bare ligge trygt nede i sanden.

Nettene ble kjøligere. Vi snakket ikke om det. Bare lå der og var landfaste ved siden av hverandre. En morgen, da jeg kikket bort på ham, oppdaget jeg at han var blitt usynlig. 
«Hva har skjedd med deg?» Munnen min var full av sandkorn. Det var så vidt jeg greide å uttale ordene. 
«Har du sett på deg selv, kanskje?» Han spyttet ut en klump med sand.  Jeg kom til å tenke på tangen og krabben. Hvordan sto det til med dem?

Det var så vidt jeg greide å vri meg rundt for å se. Tangen hadde skrumpet inn, og blitt inntørket og svart. Krabben manglet øyne. En stor sprekk i skallet avslørte at den var hul innvendig.      
«Vi kan ikke bli her», sa jeg.
Han gjespet før han svarte
«Jeg har det helt greit, jeg.» 
  «Helt greit? Har du sett krabben? Tangen?»
Han svarte ikke. Sa aldri noe mer.   

Jeg må komme meg ned til vannet. Bli en del av havet igjen. Men jeg kan ikke. Sanda sitter fast i meg. Akkurat slik jeg drømte om. Tenkte. Vi blir hva vi tenker. Men det skulle ikke ende på denne måten. 

Fortsettelse følger … 


Write a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *